Parykk kjøp

Jeg gikk inn døra på Ruhs Parykker på Frogner i Oslo og var veldig nervøs for hvordan dette skulle gå. På dette tidspunktet hadde jeg ennå ikke startet cellegift-kuren, men jeg ville sikre at parykken var i hus før håravfallet ville begynne.

Jeg ble møtt av en koselig dame som tok meg med inn i et lite avlukke. Jeg fortalte at jeg var frisør og da anbefalte hun bestemt at jeg skulle ha parykk med ekte hår. Parykker av ekte hår kan men frisere, krølle og behandle mer. Jeg kunne også bruke varmeverktøy på den. Håret var dessuten ganske likt mitt eget, langt og lyst. Jeg var kjempefornøyd! De måtte sy inn parykken litt og tilpasse størrelsen for mitt hode uten hår, noe som ikke var så enkelt med alt mitt tykke hår under.

Da jeg hentet parykken et par uker senere, fikk jeg også meg et stativ den skulle henge på og et isopor-hode jeg skulle bruke når jeg vasket den. Det var betryggende å ha fått den i hus.

Da jeg brukte parykken for første gang etter at håret falt av, følte jeg meg veldig fin. Jeg hadde gruet meg enormt til håret skulle falle av, men nå var det ikke så ille. Med min nye parykk på gikk jeg åå shoppet hvor jeg møtte min svigermor. Hun så ikke engang at jeg hadde parykk! Jeg fikk mange komplimenter for dette håret.

Men dessverre tok det ikke lang tid før jeg ikke kunne ha det løst ned. Det bare tovet seg som en stor ball bak i nakken. Siden dette var et veldig lyst hår og bleket ned fra et asiatisk hår, var det i grunn veldig porøst og tørt. Jeg ringte Ruhs og lurte på hva jeg kunne gjøre. At dette kunne skje hadde jo ingen informert meg om. Her var rådene de ga:

  • Jeg skulle ikke føhne håret, noe jeg hadde gjort.
  • Dette håret krevde mye pleie, mye fuktighet. Jeg vasket og kuret parykken med L’anza Keratin Healing Oil serien.
  • Etter vask/kur måtte parykken henges opp våt til tørk over natten. Dette var viktig!
  • Da det var tørt, MÅTTE det varmebehandles med rettetang/krølltang.

Det ble litt bedre, men parykken tovet seg fortsatt i bakhodet/nakken. Jeg kunne ikke lenger gå med håret hengende løst så jeg fant en fin måte å flette det på som fungerte. Til slutt ble jeg lei og klippet det til en bob. Da funket det mye bedre for meg.

Med nyklippet parykk. Lengden halvert grunnet floker.
Med nyklippet parykk. Lengden halvert grunnet floker.

Man blir litt lei av å hele tiden ha noe på hode. Håret var nesten alltid i veien. Hestehale fungerte ikke så bra med parykk da kanten da vil synes godt. Uansett så er jeg veldig glad for parykk-kjøpet og ville ikke vært det foruten. De fleste synes jeg var fin og var ikke klar over at jeg gikk gjennom en hard kreftkur.

Å kunne gå uten parykk igjen var fantastisk og herlig! Mange lurte på hvorfor jeg plutselig var blitt så kort på håret og hadde ikke vært klar situasjonen jeg var i. Men eget hår, selv om det er kun 2 cm langt er vidunderlig, deilig og lettvint sveis! Så kort hadde jeg aldri klippet meg om jeg hadde vært frisk, så derfor er det gøy å ha prøvd. Faktisk så trives jeg bedre enn jeg hadde trodd med kort hår!

Nå nyter jeg mitt 2 cm hår og spesielt for å slippe å gå med noe på hode for å dekke en blank skalle.

Hvorfor jeg lager denne bloggen

Nå er det et halvt år siden jeg mistet håret mitt pga cellegift. Det er endelig på vei tilbake nå. Jeg har vært veldig nysgjerrig på hvordan håret blir når det vokser ut, hvor fort det vokser, når vippene kommer tilbake og mye mer. I denne bloggen har jeg lyst til skrive litt om hvordan håret blir når det vokser ut, hvordan livet er etter den tøffe kreftbehandlingen og om hverdags-oppsetninger på datteren min.

Litt om meg selv:

Jeg er gift og har tre herlige barn; tvilling-gutter på ti og ei jente på 6. Jeg har vært frisør siden 1998. Jeg elsker å drive med hår og har min egen lille salong: Salong Marina. Hår har vært min hobby hele livet, derfor var det nok spesielt tungt å miste håret. Jeg husker godt gleden da legen sa at all kreft var operert bort, men gikk rett i kjelleren da hun sa at håret ville dette av under cellegiftkuren som jeg måtte gjennom.

Da håret løsnet

Det skulle gå to uker fra jeg fikk min første kur til håret ville begynne å falle av. Det startet først med at noe løsnet, deretter økte det på dag for dag. Jeg satt til slutt å dro ut bunter med hår. Det var hår overalt. Jeg røytet mer og mer, selv når vinden blåste svevde det hår av.

Jeg hadde fått kjøpt meg parykk med ekte hår og jeg hadde forberedt meg på dette mentalt. Da det begynte å bli litt for tynt, fikk barna og mannen min «æren» av å klippe av alt. Det ble sterk kost for barna, spesielt datteren min reagerte når alt hår var barbert bort. Hun gråt.

Det tok ikke mange dagene før alle ble mer vant til det og synes at mamma var «fin». De strøk meg over hode og prøvde å trøste så godt de kunne. Jeg hadde heldigvis parykken til å «gjemme» meg bak.

Verre var det å miste vipper og bryn. De falt av ca 3 måned etter at håret falt av. Man kan kamuflere mye med parykk, men ingen vipper og bryn synes veldig godt. Jeg så typisk «kreftsyk» ut. Rett etter at cellegiftkuren ble avsluttet i slutten av november, startet jeg med vippeserum i håp om å øke veksten.

Endelig litt hår igjen!

Etter ca 15 uker uten hår, begynte det endelig å gro :-)! Veldig sakte i starten, men tydelig økning uke for uke. Det var et litt annerledes hår. Det har blitt mørkere og gråere og ikke like stritt som før. Det sies at innen et år er det som vanlig igjen. Blir spennende å se hvordan det blir. Vipper og bryn kom sist av alt. Først kom veldig puslete, nesten gjennomsiktige hårstrå. Nå, ca 3 måneder etter avsluttet cellegift, er både vipper og bryn tilbake som normalt: Jippi!

Første fest etter cellegiftkuren

Med nye vipper, bryn og ca 2 cm hår var jeg på fest for første gang siden startet på cellegiftkuren. Dette var første gang jeg viste meg «offentlig» uten hverken parykk eller lue. For å få litt mer sveis hadde jeg bleket håret og farget det litt lysegrått. Synes selv det var herlig å gå slik. Datteren min spurte meg om det var greit å si at jeg hadde litt «guttesveis». Jeg svarte at det gikk greit, for det var jo kort, men at det tross alt var mitt hår :-)! Hun lyste opp helt enig og klemte meg mens hun sa at jeg var veldig fin.

Familien går ofte og kjenner på det myke håret mitt. Jeg gleder meg over hver dag uten kreft og kjenner hvor herlig det er at håret er på vei tilbake. Denne bloggen starter derfor nå og vil beskrive veien tilbake til «normaltilstanden».

Håper du liker den 🙂